Gud vet jeg dr, men jeg puster.

Den flelsen som ikke ville forsvinne forsvant, og jeg gikk tusen mil for bevise det. Jeg er fanget i mine egne tanker. Fargene i blodet mitt er alt jeg ser p stenene idet du reiser fra meg. Alarmene gr i all evighet. Blgnene vil brekke hver del av meg, benene mine vil blekne og huden vil flykte. S hjelp livlse meg med puste.

Gud vet jeg dr, men jeg puster. Gud vet at dette er den eneste mten leges p. I at blodet jeg mistet med deg drukter kjrlighet jeg en gang flte. De glemte drmmene jeg gravde ned i svne for ham. Dette var dopet av glemt kjrlighet.

Jeg blir slengt inn i skuddsonen av tomme kuler.
Blodet mitt er alt jeg ser idet du stjeler sjelen min fra meg.



Ps. Teksten er ikke min, jeg har bare lnt og gjort den fin p norsk.

allminnelige fredagskvelder

Innen hver fredag ankommer har jeg lagt planer om bruke hver sekund i helgen p noe fornuftig ( drikke seg uanstendig full er fornuftig, om du skulle sprre mine venninner). Jeg drar "uthvilt" p jobb, og ilpet av dagen synker jeg dypere og dypere ned i den minst komfortablekontorstolen p jordkloden. Hodet blir trettere og kun fingrendeinnehaver leddene som har blitt brukt de siste timene ved pulten. Ved slutten av arbeidsdagen har jeg avlyst kveldens avtaler og skylder p stress p jobb, nr jeg egentlig bare skal hjem og sove. Har hverdagen tatt meg? Definitivt.

Nr jeg har kommer inn ytterdren i blokken jeg har havnet i lukker jeg ynene mens jeg lfter bena opp de uendelige trappene. I kjleskapet befinner det seg l kaldere enn ekskjrestens hjerte, og i sofaen befinner deg seg til stadighet en fin mann. Den fine mannen og jeg legger planer om ikke rre flere muskler og la kroppen g i hvilemodus.

Sofaen
Gullrekken
Voksen

bymorgen

Hver morgen dytter jeg bena inn i sko som lager klakke-lyder nr jeg beveger meg over asfalten. Hovedgrunnen er kjedelig; Jeg vkner av lyden og setter opp farten. Dog hodene som lftes og vendes til siden nr jeg smlper p det motsatte fortauet er noe underholdene. P denne tiden av dgnet er det fremdeles tke i luften etter frostnatten som forsvant for noen timer siden. For ikke glemme at den manglende rengjringen av bymiljet gjr at gatene er dekt med gule blader. Noe som svekker klakke-lyden og gjr meg litt mer morgengretten (Om det er mulig da, s klart). Fortauene i byen min er brede nok til danse p, men hver morgen dannes det k-lignende tilstander. Svnige mennesker kledd i allvrsjakker skubber andre til siden for rekke bussen, eller f tak i den siste bysykkelen p stativet. Det fles nesten som ken til den aller nyeste karusellen p Tusenfryd (Ikke at jeg har vrt der siden jeg var elleve r gammel).

Den bussen alle skal rekke er allerede overfylt innen den ankommer holdeplassen. Bussjfren ber alltid folk trekke bakover i bussen slik at han fr registrert flere mennesker p ruten han kjrer. Denne skubbingen som jeg tidligere nevnte forsvinner ikke ved slike tilstander heller. Ingen reiser seg for hun gravide, men ber henne flytte seg nrmere seteradene slik at den sprrende selv kan st komfortabelt. Jeg skal ikke vre nedlatende over disse sprrende menneskene, da jeg ikke husker sist jeg reiste meg for et eldre menneske. Man vil jo helst sove i et kvarter fr man ankommer sin holdeplass, ikke sant? Om jeg har virkelig flaks en morgen, vil det vre flere ledige seter innen jeg skal inn i bussen. Det er her jeg blir som alle andre og stikker retelefonene p plass, uten musikk, og tilter hodet tilbake. Ja, for da ser man virkelig opptatt, og alle som nsker at jeg skal flytte vesken min som er like liten som en CD-plate orker ikke prve oppn kontakt med meg. Dermed fr jeg sitte alene til bussen blir som en tnne med sild.

Den korte turen som jeg like gjerne kunne ha ferdet til fots p bruker alt for lang tid. Klokken p rute-skjermen str som oftest stille, ikke av psykiske rsaker alts. S alle dytter hnden opp gjennom folkemengden et par ganger i minuttet for se om det lille helvetet snart er over. Problemet med tiden og den stappfulle bussen ligger mest p de som skal av midt i byen, og m presse seg frem for rekke hoppe av fr bussjfren mister tlmodigheten og lukker den uten at noen kommer seg av. Jeg kan faktisk vkne en tjue minutter fr jeg skal dra, se litt p han fine og vekke han like fr jeg gr ut dren. Det er disse bymorgene som er skadelig for alles glede. Denne morgenen var dog et unntak da han skjeggete fyren p jobb fortalte meg at jeg var vakker, selv med lyserosa nesetipp og rufsete hr.

tre fine ting p en onsdag

+ Hstluften ankom byen med Hurtigruten denne morgenen. S det er kaldt nok til skjule det morgentrtte/ heldagstrtte ansiktet bak ullskjerfet, men varmt nok til blotte ankleneibuksene som burde vrt pakket bortsammen medsommerkjolene.

+Pmusikkavspilleren min fortelleret kvinnemenneskesom ikke kan synge at kjnnet hennes smaker som Pepsi Cola. Skulle nske at dette var oppriktig, og at alle kvinners kjnn smakte som leskedrikk.

+ Biblioteket er tomt da alle studentene danser p bordet (Paskalev spiller til overpriset l p Familien) og jeg kan vandre fritt uten hre en bergenser frese fordi han ikke har lrt seg bruke hurtigln-skanneren. Tips: Nr noen spr om du trenger hjelp med skanneren s er det ikke for vre snill; det er fordi du er en treg bergenser.

Les mer i arkivet Oktober 2012 September 2012 Juni 2012