Katten på denne jord
dette moderne toten
tidvis dekorativt
Hos oss er det ihvertfall slik. Den som vil forstå familien vår, kan bare se på kattene. De to kattene våre er noen digre beholdere for luksuskroketter uten snev av interessant samspill med menneskene. De sleper seg fra den ene sofaen til den andre og legger igjen hår over alt, og ingen later til å ha forstått at de ikke føler den minste hengivenhet for noen som helst. Det eneste interessante ved katter er at de er bevegelige pyntegjenstander. Jeg finner denne ideen intellektuelt besnærende, men kattene våre har mager som henger for langt ned til at den kan gjelde dem.
Mamma, som har lest hele Balzac og siterer Flaubbert hver gang vi spiser middag sammen, demonstrerer hver dag i hvilken grad lærdom er himmelropende svindel. Det er bare å se på henne når hun er sammen med kattene. Hun er vagt oppmerksom på dekorasjonspotensialene deres, men insisterer likevel på å snakke til dem som om de var mennesker, noe som ikke ville falle henne inn med en lampe eller en etruskisk statuett. Barn tror visst helt til en viss alder at alt som beveger seg, har sjel og er utstyrt med vilde. Mamma er ikke noe barn lenger, men hun klarer øyensynlig ikk å tenke seg at kattene ikke har mer fostand enn en støvsuger. Jeg skal vedgå at forskjellen mellom en støvsuger og dem består i at en katt kan fle nytelse og smerte. Men betyr det at den har større evne til å kommunisere med et menneske? Slett ikke. Det burde bare få oss til å være spesielt forsiktige, som med en meget skjør gjenstand. Når jeg hører mamma sier "Katten er en både stolt og følsom liten katt," mens den hun snakker om ligger henslengt i sofaen fordi han har spist for mye, får det meg til å le. Men om vi tenker over hypotesen om at kattens funskjon er å være et moderne totem, en slags sinnebilledlig, beskyttende levendegjørelse av hjemmet, slik at den velvillig gjenspeiler det husholdningens medlemmer er, blir det opplagt. Mamma gjør kattene til det hun gjerne skulle ha oss til å være, men som vi absolutt ikke er. Det finnes ikke noe mindre stolt og følsomt enn våre familiemedlemmer. De er fullstendig viljeløse, bedøvende og tomme for følelser.
Jeg mener kort sagt at katten er et moderne totem. Man kan si hva man vil, og man kan saktens holde storslagne taler om evolusjon, sivilisasjon og en haug andre ord på "sjon", men mennesket har ikke gjort noen særlig fremskritt siden begynnelsen: Det tror fortsatt det ikke er noen tilfeldighet at det er der, og at duger som stort sett er velvillig innstilt, våker over dets skjebne.
