Gud vet jeg dør, men jeg puster.

Den følelsen som ikke ville forsvinne forsvant, og jeg gikk tusen mil for å bevise det. Jeg er fanget i mine egne tanker. Fargene i blodet mitt er alt jeg ser på stenene idet du reiser fra meg. Alarmene går i all evighet. Bølgnene vil brekke hver del av meg, benene mine vil blekne og huden vil flykte. Så hjelp livløse meg med å puste.

Gud vet jeg dør, men jeg puster. Gud vet at dette er den eneste måten å leges på. I at blodet jeg mistet med deg drukter kjærlighet jeg en gang følte. De glemte drømmene jeg gravde ned i søvne for ham. Dette var dopet av glemt kjærlighet.

Jeg blir slengt inn i skuddsonen av tomme kuler.
Blodet mitt er alt jeg ser idet du stjeler sjelen min fra meg.



Ps. Teksten er ikke min, jeg har bare lånt og gjort den fin på norsk.

allminnelige fredagskvelder

Innen hver fredag ankommer har jeg lagt planer om å bruke hver sekund i helgen på noe fornuftig (å drikke seg uanstendig full er fornuftig, om du skulle spørre mine venninner). Jeg drar "uthvilt" på jobb, og iløpet av dagen synker jeg dypere og dypere ned i den minst komfortable kontorstolen på jordkloden. Hodet blir trettere og kun fingrende innehaver leddene som har blitt brukt de siste timene ved pulten.  Ved slutten av arbeidsdagen har jeg avlyst kveldens avtaler og skylder på stress på jobb, når jeg egentlig bare skal hjem og sove. Har hverdagen tatt meg? Definitivt.

Når jeg har kommer inn ytterdøren i blokken jeg har havnet i lukker jeg øynene mens jeg løfter bena opp de uendelige trappene. I kjøleskapet befinner det seg øl kaldere enn ekskjærestens hjerte, og i sofaen befinner deg seg til stadighet en fin mann. Den fine mannen og jeg legger planer om å ikke røre flere muskler og la kroppen gå i hvilemodus.

Sofaen
Gullrekken
Voksen

 

bymorgen

Hver morgen dytter jeg bena inn i sko som lager klakke-lyder når jeg beveger meg over asfalten. Hovedgrunnen er kjedelig; Jeg våkner av lyden og setter opp farten. Dog hodene som løftes og vendes til siden når jeg småløper på det motsatte fortauet er noe underholdene. På denne tiden av døgnet er det fremdeles tåke i luften etter frostnatten som forsvant for noen timer siden. For å ikke glemme at den manglende rengjøringen av bymiljøet gjør at gatene er dekt med gule blader. Noe som svekker klakke-lyden og gjør meg litt mer morgengretten (Om det er mulig da, så klart). Fortauene i byen min er brede nok til danse på, men hver morgen dannes det kø-lignende tilstander. Søvnige mennesker kledd i allværsjakker skubber andre til siden for å rekke bussen, eller få tak i den siste bysykkelen på stativet. Det føles nesten som køen til den aller nyeste karusellen på Tusenfryd (Ikke at jeg har vært der siden jeg var elleve år gammel).

Den bussen alle skal rekke er allerede overfylt innen den ankommer holdeplassen. Bussjåføren ber alltid folk trekke bakover i bussen slik at han får registrert flere mennesker på ruten han kjører. Denne skubbingen som jeg tidligere nevnte forsvinner ikke ved slike tilstander heller. Ingen reiser seg for hun gravide, men ber henne flytte seg nærmere seteradene slik at den spørrende selv kan stå komfortabelt. Jeg skal ikke være nedlatende over disse spørrende menneskene, da jeg ikke husker sist jeg reiste meg for et eldre menneske. Man vil jo helst sove i et kvarter før man ankommer sin holdeplass, ikke sant? Om jeg har virkelig flaks en morgen, vil det være flere ledige seter innen jeg skal inn i bussen. Det er her jeg blir som alle andre og stikker øretelefonene på plass, uten musikk, og tilter hodet tilbake. Ja, for da ser man virkelig opptatt, og alle som ønsker at jeg skal flytte vesken min som er like liten som en CD-plate orker ikke prøve å oppnå kontakt med meg. Dermed får jeg sitte alene til bussen blir som en tønne med sild.

Den korte turen som jeg like gjerne kunne ha ferdet til fots på bruker alt for lang tid. Klokken på rute-skjermen står som oftest stille, ikke av psykiske årsaker altså. Så alle dytter hånden opp gjennom folkemengden et par ganger i minuttet for å se om det lille helvetet snart er over. Problemet med tiden og den stappfulle bussen ligger mest på de som skal av midt i byen, og må presse seg frem for å rekke å hoppe av før bussjåføren mister tålmodigheten og lukker den uten at noen kommer seg av. Jeg kan faktisk våkne en tjue minutter før jeg skal dra, se litt på han fine og vekke han like før jeg går ut døren. Det er disse bymorgene som er skadelig for alles glede. Denne morgenen var dog et unntak da han skjeggete fyren på jobb fortalte meg at jeg var vakker, selv med lyserosa nesetipp og rufsete hår.

tre fine ting på en onsdag

+ Høstluften ankom byen med Hurtigruten denne morgenen. Så det er kaldt nok til å skjule det morgentrøtte/ heldagstrøtte ansiktet bak ullskjerfet, men varmt nok til å blotte anklene i buksene som burde vært pakket bort sammen med sommerkjolene.

+ På musikkavspilleren min forteller et kvinnemenneske som ikke kan å synge at kjønnet hennes smaker som Pepsi Cola. Skulle ønske at dette var oppriktig, og at alle kvinners kjønn smakte som leskedrikk.

+ Biblioteket er tomt da alle studentene danser på bordet (Paskalev spiller til overpriset øl på Familien) og jeg kan vandre fritt uten å høre en bergenser frese fordi han ikke har lært seg å bruke hurtiglån-skanneren. Tips: Når noen spør om du trenger hjelp med skanneren så er det ikke for å være snill; det er fordi du er en treg bergenser.

 

 

Les mer i arkivet » Oktober 2012 » September 2012 » Juni 2012