bymorgen

Hver morgen dytter jeg bena inn i sko som lager klakke-lyder når jeg beveger meg over asfalten. Hovedgrunnen er kjedelig; Jeg våkner av lyden og setter opp farten. Dog hodene som løftes og vendes til siden når jeg småløper på det motsatte fortauet er noe underholdene. På denne tiden av døgnet er det fremdeles tåke i luften etter frostnatten som forsvant for noen timer siden. For å ikke glemme at den manglende rengjøringen av bymiljøet gjør at gatene er dekt med gule blader. Noe som svekker klakke-lyden og gjør meg litt mer morgengretten (Om det er mulig da, så klart). Fortauene i byen min er brede nok til danse på, men hver morgen dannes det kø-lignende tilstander. Søvnige mennesker kledd i allværsjakker skubber andre til siden for å rekke bussen, eller få tak i den siste bysykkelen på stativet. Det føles nesten som køen til den aller nyeste karusellen på Tusenfryd (Ikke at jeg har vært der siden jeg var elleve år gammel).

Den bussen alle skal rekke er allerede overfylt innen den ankommer holdeplassen. Bussjåføren ber alltid folk trekke bakover i bussen slik at han får registrert flere mennesker på ruten han kjører. Denne skubbingen som jeg tidligere nevnte forsvinner ikke ved slike tilstander heller. Ingen reiser seg for hun gravide, men ber henne flytte seg nærmere seteradene slik at den spørrende selv kan stå komfortabelt. Jeg skal ikke være nedlatende over disse spørrende menneskene, da jeg ikke husker sist jeg reiste meg for et eldre menneske. Man vil jo helst sove i et kvarter før man ankommer sin holdeplass, ikke sant? Om jeg har virkelig flaks en morgen, vil det være flere ledige seter innen jeg skal inn i bussen. Det er her jeg blir som alle andre og stikker øretelefonene på plass, uten musikk, og tilter hodet tilbake. Ja, for da ser man virkelig opptatt, og alle som ønsker at jeg skal flytte vesken min som er like liten som en CD-plate orker ikke prøve å oppnå kontakt med meg. Dermed får jeg sitte alene til bussen blir som en tønne med sild.

Den korte turen som jeg like gjerne kunne ha ferdet til fots på bruker alt for lang tid. Klokken på rute-skjermen står som oftest stille, ikke av psykiske årsaker altså. Så alle dytter hånden opp gjennom folkemengden et par ganger i minuttet for å se om det lille helvetet snart er over. Problemet med tiden og den stappfulle bussen ligger mest på de som skal av midt i byen, og må presse seg frem for å rekke å hoppe av før bussjåføren mister tålmodigheten og lukker den uten at noen kommer seg av. Jeg kan faktisk våkne en tjue minutter før jeg skal dra, se litt på han fine og vekke han like før jeg går ut døren. Det er disse bymorgene som er skadelig for alles glede. Denne morgenen var dog et unntak da han skjeggete fyren på jobb fortalte meg at jeg var vakker, selv med lyserosa nesetipp og rufsete hår.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits