bymorgen

Hver morgen dytter jeg bena inn i sko som lager klakke-lyder nr jeg beveger meg over asfalten. Hovedgrunnen er kjedelig; Jeg vkner av lyden og setter opp farten. Dog hodene som lftes og vendes til siden nr jeg smlper p det motsatte fortauet er noe underholdene. P denne tiden av dgnet er det fremdeles tke i luften etter frostnatten som forsvant for noen timer siden. For ikke glemme at den manglende rengjringen av bymiljet gjr at gatene er dekt med gule blader. Noe som svekker klakke-lyden og gjr meg litt mer morgengretten (Om det er mulig da, s klart). Fortauene i byen min er brede nok til danse p, men hver morgen dannes det k-lignende tilstander. Svnige mennesker kledd i allvrsjakker skubber andre til siden for rekke bussen, eller f tak i den siste bysykkelen p stativet. Det fles nesten som ken til den aller nyeste karusellen p Tusenfryd (Ikke at jeg har vrt der siden jeg var elleve r gammel).

Den bussen alle skal rekke er allerede overfylt innen den ankommer holdeplassen. Bussjfren ber alltid folk trekke bakover i bussen slik at han fr registrert flere mennesker p ruten han kjrer. Denne skubbingen som jeg tidligere nevnte forsvinner ikke ved slike tilstander heller. Ingen reiser seg for hun gravide, men ber henne flytte seg nrmere seteradene slik at den sprrende selv kan st komfortabelt. Jeg skal ikke vre nedlatende over disse sprrende menneskene, da jeg ikke husker sist jeg reiste meg for et eldre menneske. Man vil jo helst sove i et kvarter fr man ankommer sin holdeplass, ikke sant? Om jeg har virkelig flaks en morgen, vil det vre flere ledige seter innen jeg skal inn i bussen. Det er her jeg blir som alle andre og stikker retelefonene p plass, uten musikk, og tilter hodet tilbake. Ja, for da ser man virkelig opptatt, og alle som nsker at jeg skal flytte vesken min som er like liten som en CD-plate orker ikke prve oppn kontakt med meg. Dermed fr jeg sitte alene til bussen blir som en tnne med sild.

Den korte turen som jeg like gjerne kunne ha ferdet til fots p bruker alt for lang tid. Klokken p rute-skjermen str som oftest stille, ikke av psykiske rsaker alts. S alle dytter hnden opp gjennom folkemengden et par ganger i minuttet for se om det lille helvetet snart er over. Problemet med tiden og den stappfulle bussen ligger mest p de som skal av midt i byen, og m presse seg frem for rekke hoppe av fr bussjfren mister tlmodigheten og lukker den uten at noen kommer seg av. Jeg kan faktisk vkne en tjue minutter fr jeg skal dra, se litt p han fine og vekke han like fr jeg gr ut dren. Det er disse bymorgene som er skadelig for alles glede. Denne morgenen var dog et unntak da han skjeggete fyren p jobb fortalte meg at jeg var vakker, selv med lyserosa nesetipp og rufsete hr.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits